Morfar, breen og meg

Ut på tur

Et arvestykke av minner og kjærlighet til breen.

Tekst Guro Midtmageli Foto Hans Kristian Asdøl og Guro Midtmageli

Artikkelforfatterens morfar og brefører Hans Kristian Asdøl

Jeg har alltid sett opp til morfar – så lenge jeg kan huske. Brun og værbitt hud, smilerynker rundt øynene og grove hender. Det var tydelig at han var en mann av fjellet.

Blant reinrosa, på forblåste vidder og blant dundrende breelver. Det var der oppe han trivdes best.

Med fjellet som univers og åtte barnebarn var mulighetene uendelige.

Morfar tok oss med på breturer fra vi knapt kunne gå. Alle sammen knøt han oss inn i bretauet. Med ca. tre meters avstand, tauet godt opp under armene med en passe stram åttetallsknute. På rad og rekke, alle åtte. De heldige fikk breøks.

Morfar var den tøffeste og den sprekeste jeg kjente som ung.

Hver morgen gjorde han morgengymnastikk, gikk ut for å trekke litt frisk luft og spiste en skål med frukt, korn og Biola naturell. Det var alltid eple, banan og appelsin.

Han var fra tidlig av veldig aktiv, med skihopp, langrenn og orientering. Aktiviteter han fortsatte med hele livet. Han tilbrakte mye tid på tur, i Oslomarka, på Finse, Brommafjellet – men Jotunheimen hadde alltid en spesiell plass hos morfar.

En gang i 1950-årene møtte morfar Eilev Sulheim, og de ble gode venner. Eilev var bestyrer på Spiterstulen sammen med Charlotte Friis Sulheim.

Morfar var ikke vond å be da de ville ha ham med som fører på Svellnosbreen. Der oppe var han fri, der oppe fant han kjærligheten og meningen med sitt liv.

Historiene sier til og med at det var her han møtte mormor for første gang. I ei steinrøys oppi Veoskaret. Mormor ler bare når vi spør.

Svellnosbreen i Jotunheimen i 1950-årene med høye istårn som strekker seg mot himmelen.

En vindfull føringstur på Svellnosbreen sommeren 2022 med brefører Anne Julie Andersen.

Jeg har alltid respektert breen. Den lå som et slott i horisonten med hvite og blå tårn som glitret i solen. Alle var vi trollbundet av det vi så, og dit opp skulle vi.

Jeg husker det som om det var i går. Stien, plantene vi måtte lære oss, utsikten over Visdalen og reinsdyrene som villig delte fjellet med oss. Slik begynte drømmen – interessen for isen og fjella vokste, drevet av en stadig større nysgjerrighet.

Etter hvert ble vi gamle nok til å jobbe der oppe på fjellet selv – søstrene mine og jeg – akkurat slik morfar og mamma hadde gjort før oss. Samme bre som morfar førte på.

Jeg ser den samme utsikten som han så i 1950-årene. Vi spiser lunsj på samme sted, kjemper oss oppover samme morenerygg og bader i samme kulp.

Kanskje er han der oppe. Kanskje kjenner jeg også på den samme kjærligheten for breen og fjellet som han gjorde.

Når du tilbringer mye tid i naturen, lærer du mye om den.

Om hvordan elvene og breene har formet landskapet slik det er i dag. Om små og store økosystemer, om lemenår og om værsystemer, om silten som danner seg i elvene, om bekkesildra og om mogopen. Om kartlaven og safranlaven.

Å være midt oppi det – oppleve hvor liten du som menneske er, i det store og hele. Være en del av det.

Det er en glede og en frihet som jeg kjenner langt, langt inn i magen.

Alle de somrene vi ble tatt med opp i fjellet av besteforeldre og foreldre, la et grunnlag for mine verdier, holdninger og valg som har fulgt meg gjennom livet til nå, og som vil være med helt til siste slutt.

Jeg ser den samme utsikten som han så i 1950-årene. Vi spiser lunsj på samme sted, kjemper oss oppover samme morenerygg og bader i samme kulp.

Svellnosbreen med Solskinnstoppen midt i bildet og utsikt mot Tverråtindene

Men det er mulig jeg romantiserer det hele. Jeg forteller ikke hele sannheten. For isen er ikke som den en gang var – ikke som da morfar førte turer her, og heller ikke som i mine første år som brefører på Svellnosbreen.

Dansegulvet er borte. Der det før sto mennesker klare og ventet på tur for å komme inn i selve Eventyrisen, er det nå slett fjell og løs grus.

Det glade hjørnet er ikke lenger et hjørne, men snarere et punkt du bare må komme deg forbi.

Solskinnstoppen, som en gang var en liten topp som stakk opp av isen, har vokst til et fjell. Nå kan du gå dit uten å sette foten på is. Før sto den som en sukkertopp midt mellom ryggen på Tverråtindene i sørvest og toppen 1915 i nord.

Nå er den en sukkertopp uten sukker.

Et Soria Moria – som den store vakre kirken i eventyrene. Mektig og vakker, hovedsprekken på breen og den største attraksjonen. Den brettet seg utover til hver sin side, med vegger så høye som tårn og en blåfarge som er vanskelig å beskrive til folk som ikke har vært der oppe.

Tårnene og veggene er borte. Lagene med is som dannet dette majestetiske kunstverket, finnes ikke lenger.

Og så har vi Bratta. Inngangen på breen hvis det var for skummelt eller for langt å komme seg inn på breen via det glade hjørnet. Bratta blir brattere og brattere for hver sommer som går.

Fronten på isen smelter bort, og snart er det vanskelig å ta seg inn på breen denne veien.

Brefakta

FNs generalforsamling har erklært 2025 som det internasjonale året for bevaring av isbreer.
Arkeologiske funn av gjenstander som har smeltet frem, viser at folk har brukt breene som ferdselsvei minst 6000 år tilbake.
På 1800-tallet ble brevandring en populær aktivitet for rike engelskmenn og nordmenn som ønsket å oppleve naturen.
Det totale brearealet er 2328 kvadratkilometer, der 928 kvadratkilometer er i Nord-Norge og 1400 kvadratkilometer i Sør-Norge.
Ifølge en kartlegging fra 2022, utført av NVE, har 365 kvadratkilometer isbre smeltet vekk siden forrige kartlegging i perioden 1999–2006.
For å ferdes på breen oppfordrer vi til å gjennomføre brekurs eller bli med på en tur med brefører. Oppdag alle våre kurs og breturer ved å utforske aktivitetskalenderen på dnt.no/aktivitetskalender.

Kilder: NVE, Bjerknessenteret for klimaforskning