Et ukjent ordtak – muligens fra Hjørundfjorden – forteller at «et menneske som går opp på loftet for å hente lysbildene sine, er et eldre menneske.»
Her om dagen gikk jeg opp på loftet for å hente lysbildene mine. Jeg kunne selvsagt gjort det i skjul. Jeg kunne selvsagt latt være å snakke om det.
Men se: nå skriver jeg om det, jeg dokumenterer det, jeg bare raller i vei, og noen vet sikkert hva jeg snakker om, og andre aner ingenting om hva dette handler om, og til sistnevnte gruppering (etter alle solemerker dreier dette seg om en forbløffende stor gruppering, vi snakker om hundretusenvis av mennesker, kanskje millioner) er det bare å si følgende med lys, høyskolepedagogisk stemme:
et lysbilde er «et bilde som er avsatt på en fotografisk film eller et annet transparent materiale. Lysbildet brukes dels til fremvisning på lerret med egnet fremviser eller projeksjonsapparat (...). Et lysbilde kalles også diapositiv, vanligvis forkortet til dias, som kommer fra det greske ordet dia (...). Alt dette ifølge Store Norske Leksikon.
Vinteren jeg fylte 16 år – altså i prekambrium – gikk jeg en kveld på ski til et ikonisk chalet i dypet av fjellheimen.
Vel framme på tunet sto 40 par telemarksski langs østveggen. Kabelbindingene blinket i månelyset idet svarte skyer gled sakte, sakte over snøkledde tinder.
Inne på hytta var det blafrende stearinlys, hjertelige mennesker, tendenser til allsang, og klatreutstyr, og røverhistorier, og en forunderlig odør av skosåler, sauna og stekt kjøtt.
Den lokale fjellsportklubben hadde invitert medlemmene til sin årlige lysbildesamling – og nå var det bare noen timer før vi alle skulle sette oss i lotusstilling i peisestua for å se, og lytte til, kåserier om ulike vertikale bragder.