Følger du Sognefjorden så langt innover i landet du kan komme – og enda litt til – kommer du til det 186 meter dype Årdalsvatnet.

Langs østsiden går riksvei 53, og i enden av vannet ligger Øvre Årdal med sine litt over 3000 innbyggere.

En kort padletur vestover, eller en lenger fottur over fjellet, ligger den veiløse, avsides og fraflyttede Nundalen. 

Sammen med faren min har jeg overnattet på motsatt side av Årdalsvannet og hørt kronhjortene brøle oppe i de bratte liene i ly av høstmørket.

Nå sjøsetter vi den grønne sammenleggbare Ally-kanoen for å padle bort til utløpet av dalen. 

Veiløs og utilgjengelig.

Det er ikke mange fotturister som tar turen hit. Dalen er bratt, men også grønn og frodig. Vegetasjonen har fått vokse seg tettvokst og mange steder er fremkommeligheten så som så. Den sprudlende Nundalselvi deler dalen i to. 

Vi tar fatt på hovedveien oppover på østsiden av elva, og kjenner svetteperlene piple fram i panna.

Det er en spesiell følelse å vandre innover i en dal som menneskene har forlatt. Spenningen stiger i takt med høydemeterne. Vi passerer slitne tømmerhus ved garden Ekra, som ligger i en lysning nederst i dalen.

En gang bodde det rundt 100 mennesker fordelt på de ulike gårdene i Nundalen. Man vet med sikkerhet at det var bebyggelse i den frodige vestlandsdalen tilbake på 1300-tallet, men trolig har det bodd folk her helt siden vikingtiden. 

For 70 år siden var det utallige gårdsbruk, husmannsplasser og støler i drift over hele Norge. Toppåret var i 1957. Da var det 326 000 små og store gårdsbruk spredt utover vårt langstrakte land. 

Siden den gang har 160 000 gårdsbruk blitt avviklet.

Upåklagelig utsikt

På en åpen gressvoll med panoramautsikt ligger gården Brattli med flere store tømmerbygninger. Døra inn til hovedhuset er i ferd med å velte over til siden.

Vi setter oss til å spise et frysetørket måltid med god utsikt mot det grønnblå vannet nede i dalen. På motsatt side av det dype elvejuvet ligger gården Nundalen Vestre, også kalt Tretteteig. 

Et stykke oppover fra Brattli ligger gården Haugstad med sin digre låve. Steinmuren som låven er bygget på er nesten seks meter høy og 24 meter lang.

Gamle kilder forteller at gården, som tidligere gikk under navnet Nundalen Østre, var eid av kirken i Fortun i Luster.

På 1700-tallet gikk gården videre til to private kirkeeiere, før den i 1862 ble kjøpt av Hermund Johannesson for 3500 kroner. Samtidig ga han gården navnet Haugstad. 

I dag er det Miljøstiftelsen Nundalen som har konsesjon på gården. Takket være hundrevis av dugnadstimer og 34 helikopterturer har man i dag restaurert en del av bygningene. 

Øverst i dalen ligger den vesle gården Torpen, 550 meter over havet. Dette er trolig den eldste av bosettingene i Nundalen. Det siste huset på Torpen ble imidlertid bygget så sent som i 1948.

De siste menneskene som bodde her kunne med andre ord ikke forutse at de skulle bli tvunget til å flytte fra dalen bare noen år senere.

I dag ligger bare en plankehaug igjen av bygningen. I motsetning til mange av de eldre tømmerhusene har ikke det moderne bygget, som ble bygget av reisverk med plater i veggene, stått imot vær og vind.

Vestgavlen på våningshuset er det eneste som fremdeles står oppreist. 

Hvorfor flyttet menneskene fra Nundalen?

En gang bodde det rundt 100 mennesker i den frodige vestlandsdalen. Men hvorfor flyttet de? Svaret ligger noen kilometer lenger borte. 

Det var den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig som satte fart på industrien i Øvre Årdal. I 1942, da byggevirksomheten var på sitt mest intense, var det 6000 mennesker i det vesle tettstedet.

Bare tjue år tidligere hadde det vært 1600 innbyggere. I tillegg til sivile arbeidere brukte tyskerne også krigsfanger til å utføre tvangsarbeid. 

Da krigen tok slutt, og tyskerne forsvant, sto det et nesten ferdig aluminiumsverk i Øvre Årdal. I 1947 besluttet Stortinget at man skulle fullføre de påbegynte anleggene. Året etter startet man opp med aluminiumsproduksjon. 

Industrieventyret førte imidlertid også til enorme forurensningsproblemer. Over 100 kilo fluor ble sluppet ut hver time fra den første ovnshallen.

Allerede den første sommeren meldte bøndene i Nundalen om dårlig vekst og skader på husdyrene sine.

Røyken kunne legge seg som et sort belegg på gress og planter. Den høye konsentrasjonen av fluor førte til fluorforgiftning, som svekker beinvevet og tannsubstansen hos dyrene.

For å kompensere begynner kroppen å skape mer dårlig vev. Resultatet ble blant annet vanskapte kyr med poser på kneleddene og kjever som nesten vokste ut av munnen.

Mer enn 60 år senere har man fremdeles registrert fluorskader på ville hjorter i Nundalen. 

De store miljøutfordringene gjorde det vanskelig å bo i Nundalen, og innen 1960 var dalen så å si tømt for folk. Den siste gjenværende var Johanne på Hagen, også kalt Gamle Torpa, som ikke ønsket å flytte.

Men folket i bygda ville ikke at hun skulle bli boende alene i dalen, og sommeren 1961 kom de for å hente henne.

For første gang siden vikingtiden var menneskene borte fra Nundalen.