LA OSS VÆRE ÆRLIGE:
Å dra på fjelltur med en baby høres kanskje like fristende ut som å reise på interrail med omgangssyke. Det er pakking, planlegging, gråt, bleier og uforutsigbart babyhumør.
Likevel satt vi der, to småbarnsforeldre med svarte ringer under øynene og en fem måneder gammel datter – og bestemte oss for å trille Rallarvegen med barnevogn.
HVORFOR I ALL VERDEN?
Det er utrolig lett å sette friluftseventyr på vent som småbarnsforeldre. Tenke at det blir lettere når de blir større. Når du får sovet bedre. Når livet er mer i balanse.
Vi er store fans av å gjøre livet så lett som mulig akkurat nå. Ikke ha det særlig rent. Ikke rekke alle ærender. Ikke tvinge oss selv til å gjøre alt. Bare ... overleve. Og kanskje, om vi er heldige, kose oss samtidig.
Men så kom den lille tanken snikende. Hva med å bare prøve? Hva hvis det faktisk går? Selv om vi nå brukte mer tid på å lete etter smokker enn stier, og sekken inneholdt mer bleier enn Real Turmat, har vi alltid funnet en slags magi i å være ute.
Skog, fjell, vind i håret og følelsen av å være et lite menneske i den store naturen. Eventyrene måtte bare tilpasses, ikke avlyses.
Rallarvegen er kjent som en av Norges vakreste sykkelruter, en ikonisk tur gjennom storslått natur, fra høyfjell til fjord. De fleste sykler den. Noen går den. Men barnevogn?
Tanken slo oss plutselig en dag: Hvis det går an å sykle Rallarvegen, må det jo gå an å trille den? Etter litt leting fant vi en blogg fra et par som hadde gjort nettopp dette. Inspirasjonen slo ned som et lyn.
Når noen har gjort det før, føles alt litt mer overkommelig. Så da ferien kom, og vår datter Majken var blitt fem måneder, tok vi sats – og trillet opp på høyfjellet.