Spinnvill sommerlykke

Ut på tur

Eventyrfølelsen kommer allerede når du triller hjemmefra.

Tekst og foto Mikkel Soya

Det var en sånn tur vi skulle ønske aldri tok slutt.

En sånn tur der alt føltes rett, som om livet der hjemme bare var en parentes, og dette, dette var det virkelige livet.

Vi var vinden. Vi var himmelen. Vi var vannet, fjellet og skogen. Vi var vi, slik du bare kan være det når du reiser med det aller mest nødvendige, og knapt nok det.

En far, en mor, to døtre og en hund i felles symbiose med stål og summende gummidekk.

Det burde egentlig ikke vært mulig, som om vi brøt en naturlov. To tenåringsjenter ti dager på sykkeltur med de spinnville foreldrene sine.

Svett hår og verkende lår. Lange dager og tomme mager. De visste hva som ventet. Og elsket det. Om du gjør ting rett, er det ikke bare mulig. Det kan også bli din vakreste reise.

En reise som starter hjemme, rett ved husdøra, i samme sekund som du setter deg på sykkelsetet sammen med familien og tråkker dere vekk fra hjemmet og rett inn i eventyret.

Det er følelsen når du har brukt en varm, svett ettermiddag på å jobbe deg fra dalbunnen og opp til den friske lufta i fjellpasset. Følelsen når en flik av Hardangervidda plutselig vider seg ut foran deg, og du vet at det ikke er dunkende diesel, men ditt eget dunkende hjerte som trofast har båret deg hit, helt hjemmefra et sted langt der nede i lavlandet.

Det er den kriblende følelsen når du lar tyngdekraften suge tak i deg på den andre siden. Verden er lys og livet lett, og et sted der fremme venter en rislende bekk og leirplassen mellom fjellene som en trygg havn, der alle kan bade i dagens opplevelser.

Det handler om ikke å miste hverandre av syne og for alt i verden unngå å hamre inn i humper som sender deg i grøfta. Det er som en syklende metafor på livet, men med sin egen twist, for både motbakker og nedturer kan bli oppturer.

Det fins nemlig et annet og bedre lykkehjul enn det du finner på tivoli. Et lykkehjul der du alltid ender med gevinst, enten den er liten eller stor.

Lærer du barna dine det, blir de ikke bare med når de er små, men fortsetter reisen videre når de blir voksne.

Familietur på to hjul

Sykkeltur med barn kan være en fin inngang til å lære om de enkle gledene ved livet i det fri. De fleste barn syns nemlig i utgangspunktet det er gøy å sykle. Mindre barn er sjelden særlig opptatt av å sanke mil. Sykle kort og prioriter i stedet opplevelser og moro.

Etter hvert som barna blir eldre, kan det være de får lyst til å sykle lenger og kjenne på gleden ved å bevege seg over lange avstander for egen kraft. Styr for all del unna tungt trafikkerte veier. Stille skogsbilveier er hyggeligere og tryggere for alle.

Om barna er for små til å sykle selv, kan de fint bli med på sykkeltur likevel, enten de sitter i et sykkelsete eller i en sykkelhenger. Det handler bare om å tilpasse turen etter deres behov.

Hva med å ta styring på årets ferie og velge sykkelen?

Det er en familieferie du ikke kan kjøpe deg til. Og det er heller ikke riktig at den starter i det øyeblikket du setter deg på sykkelsetet hjemme og tråkker i vei på turen.

Den starter når du tar barna dine ut mens de er små og lærer dem at lykken ligger på lur i en neve blåbær og en måltrost som synger i sommernatta.

At lykke er tørt tøy og en varm sovepose etter en kald dag i regnet. At lykke er å la friskt fjellvann vaske svett hud. At etter regn kommer sol. Alt du ikke kan lære inne.

Det er ikke de lengste turene som legger fundamentet for en langtur på sykkel med barn. Det er de korteste. De hverdagslige.

De som forteller barna at det er naturlig og godt å bevege seg for egen kraft. De som forteller barna at du ikke trenger en el-motor for å bevege deg fra A til B. Du klarer deg like bra med din egen kropp.

Du gjør ikke barna dine noen tjeneste om du sørger for at de aldri får kjenne på det å være litt sliten, litt sulten, litt våt og litt kald. Minste motstands vei er den lengste veien til lykken.

Ikke trenger du noen spesiell sykkel heller. Syklene som bar oss oppover langs den vesle elva i den lille fjelldalen en sval sommermorgen, var like forskjellige som oss.

Det fins ikke perfekte mennesker, og det fins ikke perfekte sykler. Du må bare bruke det du har på best mulig måte.

Pakk lett og bare det aller mest nødvendige. Sykkelturer er som livet ellers, det er best når bagasjen ikke er for tung.

Sykkelturer er som livet ellers, det er best når bagasjen ikke er for tung.

«When you ain’t got nothing, you’ve got nothing to lose», synger Bob Dylan i sangen «Like a Rolling Stone».

Det er jo et godt poeng. Men jeg vil heller snu på det: When you ain’t got nothing, you’ve got everything to win.

Lykken drukner i overfloden. Det er først når elva begynner å tørke inn at du virkelig får øye på den, funklende der mellom de grå rullesteinene på bunnen.

Jeg tror det var det barna våre hadde oppdaget da de kastet av seg det svette tøyet og hoppet nakne ut i Dagalielva med ville hyl under lunsjen et sted der midtveis mellom det som var og det som skulle bli.

Kilometere ble til mil. Vi syklet inn daler og ut daler og opp daler og ned daler, vi passerte bensinstasjoner og stavkirker, spiste is laget i den andre enden av Norge og villbringebær fra veikanten.

Snart nede i skogen, så oppe på bart fjell mens Vassfaret møtte blikket mot øst. Gamle graner som taggete tenner, stille skogsvann og frodige enger.

Vi skyndte oss ikke. Vi hadde det ikke travelt. Selv med mil på mil foran oss visste vi at det først er når vi stopper opp, at vi for alvor beveger oss.

Lykken drukner i overfloden. Det er først når elva begynner å tørke inn at du virkelig får øye på den, funklende der mellom de grå rullesteinene på bunnen.

Er det vanlig med selvplukkede multer og blåbær på all inclusive-ferie? Nei vel?

Hadde du sett oss sykle som fire våte hunder (det er bare et uttrykk, Banjo) opp fra Nesbyen dagen før, hadde du skjønt hvor digg det var å sykle der oppunder himmelen et sted mellom Vassfaret og Hallingdal.

Så trillet vi inn i nærskogen og gikk løs på den siste kilometeren, som turister i egen bakhage.

Vi var nesten tilbake til utgangspunktet, der vi startet, men ingen av oss var lenger den samme som syklet av gårde ti dager tidligere.

Alle turer har en slutt. Også denne.

Dette bildet vil jeg likevel bære med meg inn i evigheten:

En far, en mor, to døtre og en hund, syklende inn i sommerlykken.

TIPS TIL TUREN

Bruk syklene dere allerede har og forsøk å låne om dere ikke har.
Husk hjelm til alle (fedre har også bare ett hode).
Pakk som til en enkel fottur: et tørt skift til leiren, vindjakke, regntøy, varm genser, sovepose, liggeunderlag, lett telt eller presenning, førstehjelpsutstyr, eventuelt kokeutstyr med mer.
Sidevesker er klassikeren til tursykling og gir plass til litt luksus, men krever bagasjebrett.
Skal du pakke lett eller mangler bagasjebrett, er bager du fester rett på setepinnen, styret eller på sykkelramma, gode å ha.
Dersom du har lite budsjett, men er god til bare å ha med deg det nødvendigste, går det fint an å feste en pakkpose til styret og bak på setet med reimer. Pakk resten i en liten sekk på maks 30 liter.
Dersom du sykler med sekk, vil rumpa takke deg om du begrenser deg til en liten dagstursekk på 20–30 liter og har de letteste tingene i sekken.
Sykkellykter og refleksvest er alltid fint å ha med.
Ta med lappesaker, ekstra slange, pumpe, unbrakonøkler til å stramme skruer, en skvett sykkelolje og eventuelt en kjedekutter og eikestrammer. Øv på å lappe slanger og å gjøre enkle justeringer og reparasjoner før dere drar.

Print er ikke dødt

Denne sykkelturen kan du også lese om i Fjell & Vidde utgave 3/2025. Bli DNT-medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem