Vannvettreglene

Ut på tur

Vann rett fra naturen er aldri garantert trygt å drikke. Men det er tryggere om du følger et lite knippe regler.

Tekst og foto Marius Nergård Pettersen

Visste du at det er millioner av mikroorganismer i ett lite glass med naturlig ferskvann? Av bakterier, alger, protozoer og virus?

I norske vann er de aller fleste av dem helt ufarlige, og de passerer gjennom kroppen uten at vi merker at de er der.

Mange turfolk klarer da også å drikke nesten ukritisk av alle slags vannkilder uten noen gang å bli syke.

For skribenten bak denne artikkelen fløt årevis med friluftsliv forbi uten at feil bakterie fant veien ned gjennom svelget. Men på en vårlig padletur gjennom et landbruksområde i Østfold kom tilbakeslaget.

Der ble drikkevannet, som nok hadde fått tilsig av gjødsel, hentet med kopp rett fra kanoen. Det endte i febertokter og magesjau i et altfor varmt telt. Ikke det beste turminnet.

Noen år senere ble en kamerat smittet av harepest på en fjelltur i Nordland. Vi hadde drukket fra elver og vann i en tid med, skulle det vise seg, litt for mye smågnagere i fjellet.

Kameraten «eksploderte» i mageproblemer, måtte følges til sivilisasjonen og endte turen med tre døgn på sykehus. Mannen har siden båret med seg alt vann han trenger hjemmefra.

Et minutts fosskoking dreper så godt som alt levende som kan gi sykdom fra vann.

Fagprat.

Men har han og vi egentlig så mye å frykte? Det norske naturlige vannet, som smaker så godt og gjør turlivet lettere, bør vi faktisk ikke drikke det?

Vi tar en ringerunde til fagekspertisen.

– Vi fraråder det i utgangspunktet, for du er aldri helt sikker, sier Anders Bekkelund i Folkehelseinstituttet.

Der i gården har de landet på anbefalingen om at «det tryggeste er å drikke vann man har tappet hjemme».

– Det er heldigvis lite i norsk vann som kan gjøre oss alvorlig syke, men oppkast og diaré kan være plagsomt nok, sier Bekkelund.

Smittekildene til sykdom er dyreliv og menneskelig forurensning, hovedsakelig i form av kadavre og avføring. Selv sier Anders Bekkelund at han ikke er «nok» på tur til at han tar sjansen på å drikke ubehandlet vann rett fra naturen.

– Det hendte at jeg drakk fra bekker før. Men så ble jeg jo syk en gang, og det var ikke noe gøy, sier han.

Også ferskvannsøkolog Jan-Erik Thrane i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har blitt syk av elvevann. Han har imidlertid ikke latt seg skremme.

– Jeg drikker stort sett fortsatt vann ute, og tenker at man er ganske trygg ved å ta noen forbehold, sier han.

Hvilke forbehold?

Ved å rådføre oss hos Thrane, Bekkelund og andre kilder har vi satt sammen en liten regelliste.

Et annet alternativ for vannbehandling, som nok bør brukes sammen med vannvettreglene, er filtrering eller rensepiller. Ingen av delene er mye brukt i Norge, kanskje nettopp fordi vi ofte finner trygt drikkevann her.

Vannvettregler.

For med noen huskeregler blir turdrikkingen tryggere. Mye handler om hvor du ikke bør drikke (uten å koke eller behandle vannet først):

Unngå å drikke direkte fra vann i områder med bebyggelse, jordbruk eller mye beitedyr, da det her kan være avrenning fra blant annet avløp, gjødsel og avføring. Samme regel gjelder nedstrøms fra for eksempel våtmarksområder med mye fugl.
Unngå å drikke direkte fra naturen i perioder med mye gnagere, som i såkalte lemenår i fjellet. Spør gjerne lokale kjentfolk om de kjenner forholdene, særlig før lengre turer.
Unngå brevann, også om det ser klart og fristende ut. Brevann inneholder ofte bakterier fra rester av dyr som gjennom årenes løp har dødd på isen.
Unngå å drikke direkte av stillestående vann, særlig fra små kilder som myrer og tjern.
Drikk først og fremst klart, rennende vann uten rar lukt eller smak. Om du skal være enda sikrere, gå noen meter opp langs bekken eller elva og se at det ikke ligger kadavre eller andre smittekilder der.
Vær gjerne ekstra påpasselig i perioder med mye tilsig av vann, som ved snøsmelting eller kraftig regnvær. Da øker sjansen for forurensning.