Opprinnelig var villreinen til stede i de fleste fjellområdene i Norge, men i dag har vi villrein kun i Sør-Norge.

– Bestanden er oppstykket i mange mer eller mindre små isolerte bestander. Reinen er en nomadisk art som naturlig vil trekke mellom sesongbeiter og forskjellige klimasoner. Veier, infrastruktur og ferdsel hindrer reinen i å trekke naturlig mellom sesongbeiter, forteller Bremset Hansen.

– Stien fra Spranget til Rondvassbu krysser en slik opprinnelig trekkrute. Stien går parallelt med en lang rekke fangstgroper. Høy ferdsel mellom Spranget og Rondvassbu fungerer i dag som en stor barriere for reinen, som i praksis har sluttet å bruke dette trekket mellom Vulufjell og områdene lenger nord i Rondane. Det er i dag kun unntaksvis at reinen krysser her.

Vi nådde Rondvassbu uvitende om både den gamle trekkruten og de kulturhistoriske fangstgropene vi nylig hadde passert. Den betjente hovedhytten ligger ved breddene av Rondevatnet og er stengt på høsten.

Vi gikk inn på tunet til den siste høsten med åpen selvbetjeningshytte. Ettersom turen vår var lagt til høstferien, var det ikke overraskende høy aktivitet på hytta, og natten ble tilbragt på hemsen for oss.

Folksom kan likevel ikke nasjonalparken sies å ha vært. De neste tre dagene møtte vi kun én annen person langs stien. Jeg tok meg selv i å lure på hvor effektivt stengingen av selvbetjeningshyttene egentlig kunne være. I gjennomsnitt har det vært 477 overnattinger på selvbetjeningskvarteret på Rondvassbu i 2018, 2019, 2022 og 2023.

Stengingen av hytta og Spranget er tiltak under målet om å gjenopprette et villreintrekk på vestsiden av Rondane-massivet. Tidligere trakk reinen vest her, før den gikk sørover igjen ved Dørålen, skriver Klima- og miljødepartementet i sin tiltaksplan for Rondane villreinområde.

I planen skriver departementet at tiltakene «vil kunne bidra til å redusere barriere-effekten fra ferdselen i området og til å gjenopprette de tapte trekkveiene for villreinen».

– Vi forventer at enkelttiltak vil ha begrensede effekter, men at summen av mange enkelttiltak vil hjelpe. Det er tvilsomt om tiltakene som faktisk gjennomføres, er kraftfulle nok til å snu de negative trendene, men de vil nok bidra til å bremse utviklingen, sier Bremset Hansen.

Han tror det vil ta mange år før det skjer endringer i reinens områdebruk.

– Delvis fordi bestanden over tid «glemmer», og områder og trekkpassasjer må oppdages på nytt, forteller han.

– Man må smøre seg med tålmodighet og gi reinen tid til å respondere.

Etter første natt på Rondvassbu satte vi kursen mot selvbetjeningen til Øvre Dørålseter. Turen starter bratt opp Rondhalsen, før den går bratt ned igjen til Rondvassdalen.

Langs nedstigningen lå Rondvatnet og glimret i grønn- og turkisskjær. På sommeren kan man ta en båt fra Rondvassbu inn hit. At båten var pensjonert for sesongen, gjorde ikke oss så mye, for utsikten over Rondvatnet var verdt høydemetrene.

Fra Rondvassdalen gikk turen slakt nedover mot Dørålen, hvor vi etter hvert ble omkranset av knalloransje bjørkeskog og kunne følge elva inn til Øvre Dørålseter.

Da vi våknet til øredøvende stillhet og sola rett inn vinduene, hadde vi nesten klart å riste av oss følelsen av å forstyrre villreinen. Men da vi tidlig på morgenen satte kursen mot Grimsdalshytta, hadde vi kommet knappe 500 meter inn i etappen før vi gikk rett på en villrein. Den lå tvers over stien med fluer surrende rundt den tomme øyehulen.

Det var ikke åpenbart hva som hadde tatt livet av den, men småpraten stilnet idet vi møysommelig klatret rundt den døde reinen.

Like etter ventet steinrøysen i Dørålsglupen, og vi fikk nok med hvor neste fot kunne plasseres trygt. Mens glupen ble passert i stillhet, var vi mer enn villige til å ta opp småpraten igjen på andre siden. Da var den døde reinen lagt bak oss.

Bortsett fra noen daler og påfølgende fjellsider var terrenget overraskende flatt. Mens de lavere områdene var dekket av høstfarget skog, lå den karakteristiske vegetasjonen som et pledd vevd i rødt, gult og mintgrønt over de høyere strøkene av landskapet.

Etter to dagers vandring hadde vi rukket å føle oss ganske utenfor allfarvei. Denne illusjonen brast raskt da vi nådde Grimsdalshytta. Den brunbeisede tømmerhytta lå idyllisk til oppe i dalsiden, med en rolig elv nedenfor.

Grimsdalen utgjør et smalt belte mellom nasjonalparkene Rondane og Dovre, med Grimsdalsvegen som går langs dalbunnen. Området blir trukket frem som «et viktig kalvings- og oppvekstområde» for villreinen i regjeringens tiltaksplan.

Med veiforbindelsen hadde også to campingbiler funnet veien. Kanskje ikke så rart, for på Google Maps ligger pinnen «motorhome parking place», med 4,7 av 5 stjerner. Stedet er tilrettelagt med både toaletter, søppelcontainer og piknikbord. Begrensninger i åpningstiden til Grimsdalsvegen er blant de foreslåtte tiltakene fra regjeringen.