Å høste lyset

Ut på tur

I september forbereder Romsdalsalpene seg på en ny vinter, men først skal de gløde.

Tekst og foto Guro Midtmagelli

Jeg sitter og ser rett på Trollveggen, Romsdalshorn, Vengetind den ene veien – og mot Loftskarstind og Klauva den andre veien. Det er en fin plass her på verandaen på Skorgedalsbu.

Alt rundt meg har en eller annen form for pastellfarger, og det er ikke en sky på himmelen. Nedtonet og svakt, men likevel kontrastfylt. Små vindkast gjør at bladene rasler på et av de store ospetrærne som står ved hytta. En beroligende lyd.

Elva suser der nede. Det er varmt, altfor varmt til å være september? Jeg har på meg shorts og dunjakke – og klokka er seks på morgenen. Det er varmt nok til at jeg ikke fryser og føles skremmende lik en deilig julimorgen.

Himmelen er lys rosa, gul, lilla og blå. Alt går inn i hverandre, fargene spiller hverandre gode. Jeg titter inn i dalen jeg skal gå senere. Det ligger et svakt tåkeslør i bunn. Jeg gleder meg til jeg er over tregrensa.

Der kan jeg se.
Der får jeg puste.

Det er bare ei jente fra Sveits og jeg som har overnattet på hytta denne natta. Hun gikk fra Måsvassbu i går – dit jeg skal i dag. Vi har mange fine samtaler. Hun er veldig direkte. Vi snakker om frykt vs respekt i fjellet. Og hun stiller meg spørsmålet:

Hvor mye kan man respektere noe, før det går over grensen til frykt? Og kan en irrasjonell frykt holde en tilbake fra å få fine opplevelser i fjellet?

På turen innover og oppover mot Måsvassbu snirkler stien seg i Ljøsådalen. Det er tydelig at jeg er den første som går her denne morgenen. Spindelvevene jeg går inn i, er ikke få. Jeg finner en pinne som jeg veiver foran meg mens jeg unnskylder de små krypene som har jobbet så hardt hele natta.

Jeg har spist blåbær, store blåbær. Jeg har gått og gått. Jeg har tenkt, og føler at det er mange av de samme tankene som kommer igjen og igjen.

Jeg tror det er sånn for mange mennesker. Jeg tror de fleste av oss tenker de samme tankene om igjen og om igjen. Lurer på hvorfor det er sånn?

Det er fint å være på tur alene. Jeg føler det er godt å kjenne på å ta egne valg, og stå for dem. Det er ingen andre jeg kan rådføre meg med eller støtte meg på. Det er bare meg. Det er for så vidt en god trening til livet generelt. Ta valg, og stå for dem.

Vel fremme på Måsvassbu er jeg helt alene. I mange timer. Jeg tenker at det blir litt skummelt å være helt alene i den store hytta. Det er fredag kveld, og værmeldingen for helga er veldig god, så det er jo merkelig om jeg blir alene her?

Ikke lenge før klokka 19 kommer et par. De har reist etter jobb fra Molde. De skal opp på topper i morgen. Og ikke lenge etter dem kommer to familier. Jeg kan høre dem lenge før de kommer frem til hytta, lyden av frie ville barn.

To av gutta, jeg gjetter at de er 4–5 år gamle, har gått barbeint fra parkeringsplassen, og nekter å ha på seg sko. Det må være befriende, tenker jeg, kanskje jeg må la meg inspirere av de frie små menneskene.

Det er fint å være på tur alene. Jeg føler det er godt å kjenne på å ta egne valg, og stå for dem.

Det blir sakte, men sikkert lysere og lysere utenfor vinduet her jeg sitter på kjøkkenet på Måsvassbu.

Lufta denne morgenen er ganske fuktig og varm. Noen av skyene er som et slør, de er nok lengst der oppe – og andre som svære, myke puter som jeg vil lene meg tilbake i og sove videre.

Det er lett å bli sittende og drømme. Alt er stille. For hvert minutt som går kommer lyset. Det er som om noen står og leker med en lysbryter. Morgenen er tiden på døgnet da alt er stille. Helt stille.

Det finnes ingen lyder av mennesker som ordner og fikser. Sauene sover ennå, fuglene døsige. Det føles som om jeg er den eneste heldige som får være vitne til at morgenen og lyset melder sin ankomst. Natt blir til dag – og mørke blir til lys.

Jeg får følge av et par sauer oppover mot Loftskaret. Jeg gleder meg til jeg kommer dit, jeg veit hva slags utsikt som venter meg.

Jeg husker fortsatt første gang jeg opplevde det. Det var en vårmorgen i 2018 tror jeg. Vi hadde leid Loftskarsetra av en isfjording – og utsikten tør jeg påstå er en av de vakreste jeg har sett.

Så var alenedøgnene mine over, og jeg fikk med meg faren min opp til Svartvassbu. Oppover en bratt sti fra innerst i Grøvdalen går vi – og det er veldig tydelig at jeg har vært alene i et par døgn, jeg har mye jeg må fortelle pappa. Skravla går.

Jeg trives nok aller best på tur sammen med noen. Jeg setter pris på at jeg kan være på tur bare sammen med meg selv, men det er så fint å kunne dele det med noen andre også.

Gudbrandsdøler som oss har gått mer i Jotunheimen og Rondane – og der starter vi jo nesten over tregrensa på tur – oppe på fjellplatåene. Her i vest er det rett opp og rett ned. Og stien fra parkeringa i Grøvdalen går bokstavelig talt rett opp.

Vi spiser høydemeter og kommer inn i et område der to elver møtes. De må ha vært veldig store en gang i tiden, da breene hang ut over og dekket store deler av fjellsidene vi ser opp på.

Jeg kunne ønske jeg kunne ta på meg et par briller som viste hvordan det så ut under den siste istid – og før det til og med, da store deler av landet var dekket av is, og bare noen få av våre høyeste fjell stakk opp av isen som små nunataker.

Gudbrandsdøler som oss har gått mer i Jotunheimen og Rondane – og der starter vi jo nesten over tregrensa på tur – oppe på fjellplatåene. Her i vest er det rett opp og rett ned.

Vi kom oss opp Røndølskaret og fikk utsikt ut over Nebba og Nyheitinden. Det er som en annen verden der oppe. Vi er helt alene – bare vinden som suser.

På kartet ser breene ganske mye større ut enn de er i virkeligheten. Det er nok ikke mange årene før de er smeltet helt bort. Jeg blir trist av å tenke på et Norge uten breer. Hva kommer det til å gjøre med naturmangfoldet? Hva med de som er avhengige av fuktigheten og vannet de tilfører?

Jeg føler meg liten blant Romsdalens bratte sider og høye tinder, og det er godt å kjenne på. Svartvassbu er en koselig liten hytte, med seks sengeplasser, som ligger litt gjemt til – nede ved Svartevatnet.

Vi spiser lunsj i lyngen rett ovenfor hytta og blir liggende en stund. Bare kjenne på sola, høre på vinden, og en og annen sløv humle som utnytter de siste dagene av en sommer som er på hell.

Vi roer helt ned. Det er ganske fint å kjenne på at man ikke skal rekke et møte, ikke sende en e-post, ikke trenger å haste videre til det neste. Bare være – her oppe i fjellet.

Kveldssola har meldt sin ankomst. Fjellene rundt oss får igjen et gyllent, nedtonet lys – og pastellfargene gjenoppstår. Dette er kanskje den fineste tiden på døgnet?

Etter en tur opp på Søndre Helvetestinden får vi i oss litt mat før vi setter oss inn i hytta. Jeg leser om teoriene om H.C. Andersens (overraskende) kongelige aner og om Vinjes store drømmer om Eidsbugarden og hans triste liv. Om kunstnerne som i sin tid ble trollbundet av fjellheimen i Norge, og som brukte fjellet og naturen som en flukt fra det hektiske hverdagslige liv.

Takk til hytta med de neongrønne gardinene, og takk til Romsdalsfjella. Her fant vi en ro som vi tar med oss ned igjen, og som vi håper varer.

Print er ikke dødt.

Reportasjen fra Romsdalsfjella kan du også lese på papir i Fjell & Vidde utgave 4/2026. Bli DNT-medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem

Å høste lyset

Print er ikke dødt.

Du vil kanskje også like disse sakene:

Morfar, breen og meg

Berg-og-dalbanen

Bremonologane