Sorg i sekken

Ut på tur

Hun bærer den største sorgen et menneske kan bære. Kanskje vi kunne forsøke å bære den sammen inn i den vakre Rogalands-naturen?

Tekst og foto Peter Nordholm Andersen

Jeg kjenner dødsfrykten pumpe gjennom kroppen min, idet et nytt vindkast presser hardt mot meg og havkajakken. Kulingen fra øst pisker opp store bølger. Bølgene slår inn i de vertikale klippeveggene i Lysefjorden og presses tilbake.

Vannet koker i skarpe kanter foran havkajakken min, mens bølgetoppene slår over hverandre. Samtidig presser vinden på omtrent 15 m/s så hardt, rett bakfra, at jeg, kajakken og padleåren presses vilt fremover i vindkastene.

I øyekroken kan jeg se at Emilie, kjæresten min, også er i trøbbel. Vi befinner oss på en smal strekning av indre Lysefjord, der vi startet reisen vår for omtrent en halvtime siden.

Vi har satt kursen mot Preikestolen via bakveien fra havnen i Lysebotn. Akkurat nå tenker jeg at det var en dårlig avgjørelse å padle ut på fjorden. Faktisk er det livstruende.

Når vindkastene av og til treffer oss bakfra, blir vi kastet ut av balanse. Jeg roper til Emilie at vi må samle oss. Det er en kamp å komme nær nok, men vi lykkes. Vi lener oss over kajakkene til hverandre og føler oss små i den enorme naturen.

Vinden treffer fortsatt hardt, men når vi holder sammen i flåten vår, risikerer vi ikke lenger å kantre.

MOT NATUREN.

Bak den lille erkjennelsen av at det er bra å holde sammen i kajakkene i norsk septemberkuling, ligger en større historie. 5. juni 2025 kysset Marie, Emilies tolv år gamle datter, foreldrene sine god natt for siste gang.

Hun ble lagt i koma etter å ha blødd fra en såkalt gigantisk aneurisme – en veldig stor, uoppdaget kul i et blodkar i hjernestammen. Legene klarte ikke å redde henne.

Den 17. juli ble Maries sjel satt fri på et hospice – under den blå himmelen, med solskinn på tærne og til lyden av fugle- og familiesang.

Til tross for kjølig vind pipler svetten på pannene våre, mens vi går med de tunge sekkene våre mellom Bakken gard og Skogavatnet.

I kuling fra øst i indre Lysefjord. Du bør være en svært erfaren kajakkpadler for å padle her under krevende forhold.

ØNSKET OM Å KUNNE LEVE.

På turen vår i Lysefjorden den påfølgende høsten beskriver Emilie sorgen sin som et støyende virvar av radiokanaler på fullt volum. Studiostemmer som snakker om temaet sorg veksler med skarpe musikalske skift mellom sørgmodig cello, brølende, sint heavy metal og sanger sunget av Marie. Alt dette ledsages visuelt av en storm av bilder av minner og opplevelser med datteren.

Da jeg begynte å date Emilie for seks år siden, kunne jeg umiddelbart se at det var et helt spesielt bånd mellom Marie og moren hennes. De var så like. Marie var et natur- og lekebarn, og hun likte å ta med seg både kjepphest, Schleich-hestene sine og den virkelige ponnien ut i naturen.

Windsurfing, kajakkpadling og ridning med moren var blant hennes favorittstunder. Hun sang, danset og var full av livsglede.

Som kjæreste var det spesielt vanskelig da Emilie, noen uker etter Maries begravelse, først sa at hun ikke ville leve lenger. Ikke fordi hun hadde selvmordstanker, men hun ville bare bli truffet av lynet eller noe annet som kunne avslutte livet hennes, fordi smerten føltes så avgrunnsdyp.

Nå, mens vi sitter i kajakkene over fjordens 456 meter dype avgrunn og kjenner dødsfrykten, opplever Emilie et paradoks: at livsviljen våkner.

MED MARIESTEIN PÅ BRATT STI.

Planen for turen vår – som mange andre – stammer fra kartene hjemme på skrivebordet mitt i Aarhus: Hva om du tar kajakkene til Lysebotn, ror halvveis ut i fjorden til Bakken kai – og bruker DNT-hytta Bakken gard som base for å nå Preikestolen, hvor hverken Emilie eller jeg har vært før?

I løpet av den første dagen av turen avtar vinden, og vi padler gjennom regnværet til kaia. Derfra venter en veldig bratt kilometertur til hytta.

I de altfor tunge ryggsekkene på vei opp har vi en pose med ett kilo Mariestein. Hvite strandsteiner, hvor bekjente, venner og familie har malt kjærlige meldinger, små tegninger og Maries navn med tusj.

Emilie har også laget en Mariestein. Hun skal sette den på Preikestolen.

Mens middagen bobler i grytene på Bakken gard, pakker vi sammen for turen til Preikestolen. På ut.no står det at de 11–12 kilometerne til målstreken er i «krevende terreng med utfordrende partier som innebærer klatring».

I de altfor tunge ryggsekkene på vei opp har vi en pose med ett kilo Mariestein. Hvite strandsteiner, hvor bekjente, venner og familie har malt kjærlige meldinger, små tegninger og Maries navn med tusj.

Emilie har plassert en Mariestein ved Hengjanenibbå (406 moh.), slik at Maries naturglade ånd kan leve videre.

BARE OSS PÅ BAKVEIEN.

I den strålende sensommersolen neste morgen tar vi på sekkene. På den første strekningen over en steinete åsrygg med åpen skog mot Nedre Bratteli finner Emilie akkurat de rette stedene med fjordpanoramaer for å plassere de fleste Mariesteinene.

Store steinblokker får en fargerik lillesøster. Bestefars stein, en stein fra Maries brødre Jens og Carl, en fra faren hennes. Moren til en klassekamerat har laget et sett med fem steiner. En venninne savner Marie og har tegnet et rødt hjerte til henne.

Turstien er svært krevende å gå. Den slynger seg opp og ned og rundt store steiner, falne trær, små og store myrer og granittblokker. Lyng og blåbær skraper mot støvlene.

Terrenget går bratt opp – og ned igjen. Og opp igjen. Med de tunge ryggsekkene klarer vi bare å gå to svette kilometer i timen. Vi har opplevelsen for oss selv. Faktisk møter vi bare to andre turgåere på turen frem og tilbake til Preikestols stien, og de virker litt sjokkerte over hvor vanskelig stien er.

Når vi finner en fin leirplass, der en bekk renner ned i vestenden av Skogavatnet, slår vi opp teltet vårt for to netter. Snart knitrer et bål nær vannkanten med utsikt over til en liten øy og lyden av bekkens behagelige brus i ørene våre.

ØL OG TØYMYKNER.

Neste dag, når vi kommer til stien fra Preikestolen Fjellstue mot Preikestolen ved Neverdalskaret, opplever vi et radikalt sceneskifte. Det er som å gå fra grusvei til motorvei med bil.

Mange sett med fjellsko klaprer på den brede, velholdte stien. På under ti minutter hører vi mer enn ti forskjellige språk. Duftene av fuktig skog og sopp fra fjellskogen er erstattet av lommer med lukt av tøymykner, tyggegummi, energidrikker og svetten fra velpolstrede amerikanere.

På de siste hundre meterne forstår vi fullt ut hvorfor Preikestolen er så populær. Stupet ned i avgrunnen og den forlokkende utsikten forklarer mye.

En gruppe engelskmenn, sannsynligvis et fotballag, drikker øl og tar et gruppebilde. Det er en fotokø mot hjørnet av stupet, hvor utsikten over fjorden er mest optimal. Det er der folk strekker armene mot himmelen.

En mann går ned på ett kne og frir til kjæresten sin, når det er deres tur i fotokøen. Vi og de mange matpakkespiserne klapper av begeistring.

Emilie og jeg er glade for å ha nådd målet vårt. Men det er ikke her Emilie vil plassere Mariesteinen sin. Vi lengter begge etter skogens ro, og vi snakker om et annet, dramatisk sted vi så da vi gikk langs bakveien til Norges kanskje mest populære turmål.

Neste dag, når vi kommer til stien fra Preikestolen Fjellstue mot Preikestolen ved Neverdalskaret, opplever vi et radikalt sceneskifte. Det er som å gå fra grusvei til motorvei med bil.

Preikestolen har opp mot 385 000 besøkende hvert år, men de færreste går bakveien fra Bakken gard.

ALENE OG NÆR AVGRUNNEN.

Rett før solnedgang klarner regnet opp i leiren vår. En dobbel regnbue speiler seg i Skogavatnet og tegner en stor bue foran de to måpende naturbesøkende. Den ville, norske naturen har alltid beriket og tiltrukket oss begge.

Ved bålet sier Emilie at den nå har fått en ekstra rolle og dimensjon: Naturen kan lindre tristheten litt med sin skjønnhet og sanseinntrykk, og livet som turgåer gir henne fysisk smerte og fysisk utmattelse, noe som distraherer henne fra den mentale smerten.

Neste dag går vi en halvtime og setter sekkene ved broen, der den T-merkede stien krysser Hengjandå. Vi følger en utydelig sti ned mot den nedlagte fjellgården Hengjane, som nå er hytte.

Emilie er trist på omveien vår. Ved vadestedet, der vi krysset Hengjandåen på store blokker, sitter hun stille og lengter dypt etter datteren sin. Vi møter ingen her. Vi krysser en øde myr og klatrer bratt opp.

Plutselig står vi ved stupet. Vi er på plattformen vi så to dager tidligere fra stien høyere oppe i terrenget – Hengjanenibbå. Emilie tar frem Mariesteinen sin og klatrer ut på en smal avsats. 406 meter nedenfor oss skaper vinden livlige mønstre i fjordvannet.

Helt ute på den luftige klippekanten plasserer Emilie steinen sin. «Jeg elsker deg, Marie! For alltid,» roper hun nedover de vertikale klippesidene. Ropet runger, og alt virker tomt.

MARIES SVAR?

Men som vi har opplevd flere ganger før, er det som om naturen responderer. Det er som om det gjennom naturen finnes en forbindelse til Maries vesen. I det øyeblikket Marie trakk sitt siste åndedrag, falt en fuglefjær fra himmelen.

I ukene som fulgte kom småhvaler helt opp til kysten, da vi gikk turer langs sjøen. På La Palma i Spania flakset en fargerik sommerfugl rundt oss og fløy ned og satte seg i Emilies sykkelveske. Kanskje tilfeldig? Men det gir mening å tro at det finnes en kontakt med Marie i naturen.

Neste ettermiddag og kveld padler vi de over 20 kilometerne tilbake til Lysebotn. Vinden avtar gradvis – så mye at himmelen og fjellene speiler seg i overflaten. Jo dypere vi padler inn i fjorden, desto mer himmelsk blir lyset.

De vertikale fjellveggene skyter nesten en kilometer opp. Der oppe, høyt over oss, stikker Nesatindane gjennom himmelen. Fosser tegner lyse striper over de mørke fjellveggene. Kveldssolen farger alt i varme fargetoner.

Det vi opplever er nesten uvirkelig. Hvis det er du som skapte dette øyeblikket, Marie, skal du vite hvor takknemlig jeg er.